Derfor er jeg for graffiti og mot Clear Channel.

Dette er jeg blitt spurt.
"Hvordan kan du være mot Clear Channel, du som er for at taggerne skal
kunne boltre seg i byrommet? Er det ikke fritt frem?"
Spørsmålet kom fra en politiker helt øverst i Bergenspolitikken.
Mitt svar var: "Det er jo én og samme sak."
Dette svaret fikk min motpart til å stusse og jeg innså at jeg hadde valget
(i tlf klokken halv ni om morgenen) mellom å bruke et kvarter på å greie
ut om demokrati, ytringsfrihet, eierskap og ansvar, eller bare la det
ligge.
Jeg lot det ligge.

Siden har jeg fått lignende spørsmål og jeg ser at det kanskje er greit
med en utgreiing om sammenhengen mellom graffiti og Clear Channel og
hvorfor jeg, som musiker og lydarbeider, finner dette så prekært at jeg
dedikerer flere prosjekter til dette arbeidet.

Altså.
Her er noen korte avsnitt om forholdet, basert på mine egne tanker uten
alle de referansene som sikkert kunne vært lagt til. Tankene har vært
tenkt før og sikkert formulert bedre, men her er en oppsummering fra
mitt ståsted.
Slik argumenterte vi i folderen til bystyret 19. september:

Maktbalansen i byrommene forrykkes.
Byrommene er vår alles eiendom. Rommet er offentlig, vi kan alle ferdes
der og uttrykke oss i det. At alle har den samme rett til å bruke det
offentlige rommet henger sammen med at det er vår eiendom. I det
offentlige rommet kan den skjøre og ofte skjeve balansen sees mellom
gatesangeren og McDonalds på hjørnet, mellom tiggeren og
reklameboardsene, mellom taggerne og eiendomsforvalterne. Denne
balansen baserer seg først og fremst på evne og vilje til å ta seg til rette
på den ene siden, og sivilisert, tilpasset oppførsel på den andre. Når noen
tildeles store deler av det offentlige rom, forrykkes denne maktbalansen.
De som opplever at deres handlingsrom blir utfordret, at rommet "deres"
blir tatt fra dem, at uttrykkskanvasen blir okkupert, de vil møte dette
med aggressivitet. Når det gjelder innføringen av monopoler som tilfellet
er med firmaer som Clear Channel og JCDecaux, er det hovedsaklig tre
grupper som utfordres. Kulturlivet som er avhengig av billig
plakatkommunikasjon. Graffitimalere. Lokalt næringsliv.
Avhengig av viljen og evnen til å ta seg til rette, vil deler av disse tre
gruppene møte slike monopoler med aggresjon og forskjellige former for
aksjoner.

Når man privatiserer det offentlige rom, lar man enkeltmenneskets
ansvar for sine omgivelser forvitre.
Vårt felleskap er basert på mange faktorer, en av disse er felles
eiendom. Vi har et eierforhold til landet vårt og allemannsretten står
sterkt. Også i byene gjør dette seg gjeldene i forhold til de åpne
byrommene. Det er allmenninger, som man sier i Bergen, fellesarealer
hvor forskjellene mellom menneskene flates ut og alle må forholde seg til
de samme reglene. Vi har et felles ansvar for disse arealene. Selv om
mye av vedlikeholdet av disse arealene er profesjonalisert, er det
fremdeles våre arealer. Ansvarsfølelsen henger sammen med
opplevelsen av eierskap. Når vi ikke lenger eier våre egne byrom, når
busskur, toaletter og massive mengder med flater og tårn ikke er vår
felles eiendom, men er eid av et utenlandsk firma, mister vi langsomt
respekt og ansvarsfølelse for disse arealene. Det blir mye mindre naturlig
for folk å engasjere seg og ta ansvar for byen sin.

Graffiti er avmaktens sikkerhetsventil (en av dem).
Stenger man igjen alle sikkerhetsventiler i samfunnet, bygges det over
tid opp et enormt trykk.
Det må finnes rom for uakseptable ytringer. I et byrom eid av borgerne,
er dette en grunnleggende premiss for å ha et stabilt samfunn. Vi vet at
undertrykkelse og underrepresentasjon fører til aggresjon og negativitet.
Derfor er det rasjonelt for et storsamfunn å åpne for en viss andel
uakseptabel oppførsel, som en sikkerhetsventil. Opptøyer og
omveltninger skjer nesten alltid som følge av at denne type ventiler er
skrudd for hardt til.
Når det ikke lenger er vi, borgerne, som forvalter byrommet, gjelder helt
andre premisser. Et stort internasjonalt firma har ikke de samme
beveggrunnene for forvaltningen av byrommet som oss. Og firmaets
beveggrunner kan veldig lett komme i konflikt med storsamfunnets
behov for sikkerhetsventiler.

Derfor er jeg mot reklamefinansiering av det offentlige rom og for lovlige
graffitivegger.
Det handler i bunn og grunn om muligheten for ytring. At listen for å
kunne ytre seg i det offentlige rom skal være svært lav. Så lav at hvem
som helst skal kunne si sin mening på sin måte, innenfor rimelighetens
grenser. Det er etter min mening et av kjennetegnene på det siviliserte
samfunn. Når retten til ytringer forbeholdes dem med store ressurser,
skapes grobunn for en polarisering av borgerne. Og når denne retten i
tillegg hevdes gjennom lover og rettsaker, ikke gjennom tilpasset
oppførsel, ikke gjennom innlysende samfunnsbevissthet, ikke gjennom
tydelig ansvar, da burde alle vite at reaksjonene kommer. Og møter man
avmakt med makt, skapes bare mer avmakt, mer grobunn for konflikter
og veien opp langs spiralen er startet.

Overskuddet ut i byrommet!
Kreativitet og et ønske om å bli sett henger svært ofte sammen. Når
ytringer når byrommet, bør det være som en del av et
overskuddsfenomen, mer enn tegn på avmakt.
Samfunnet bør derfor legge vekt på åpne arenaer og felles ansvar når
man skal planlegge byrommene. Deltagelse, ansvarlighet, synlighet og
overskudd er kriterier man bør gå etter for å skape byer som tar ut det
kreative potensiale i sine egne borgere. Ensretting av byrommene,
gjennom identiske bymøbler og bydekkende reklamekampanjer, er ikke
veien å gå. Diversitet i bybildet og mangfold i befolkningen gjør folk
årvåkne og åpne.